Tekst og foto: Julie Rigvår
Den lokale språkkafeen på Oppegård Røde Kors-huset er verdens beste medisin mot fremmedfrykt.
Det mener Sølvi May Lie, som er leder for språkkafeen og har bred bakgrunn innenfor flerkulturelt arbeid. Etter å ha vært frivillig ved språkkafeen i ett år, var det en naturlig overgang for henne å ta over ansvaret.
– Det handler ikke bare om å gi, men å få. Du kan være den ene som utgjør en forskjell når noen kommer hit og ikke har et kontaktnettverk. Og det er kanskje bare det som skal til; at man vet noen kjenner deg igjen på kafeen. Det gir meg glede, sier Sølvi May Lie.
Fellesskap rundt språk
Under høstens første språkkafé på Røde Kors-huset står døren åpen. Allerede før man trer over dørstokken, kjennes lukten av kaffe og nystekte lapper. Inne på fellesrommet møtes man av smil fra de mange frivillige.
Inn kommer mennesker med ulike kulturelle bakgrunner. Alle har et felles ønske om å møtes, mestre det norske språket og søke et fellesskap. De frivillige står klare med åpne armer.
På kafeen er det tre bord. Ved det første sitter de med begrensede norskkunnskaper. De trenger ofte en til en-samtaler. Ved bord to finner man folk som snakker litt bedre norsk. Der kan samtaler flyte mer sammenhengende. Og ved det tredje bordet sitter de som snakker ganske flytende.
Kan komme og gå
Her er settingen uformell. Folk kan komme og gå som de selv ønsker.
– Språkkunnskapene varierer en del, så vi setter ikke et fast tema. Vi bruker billedbøker for barn og billedkort til å illustrere. Det kan man peke på, forteller Sølvi May.
– Mat er et samlende emne. Vi kan snakke om hvilken mat vi er vant til, hva vi ikke liker, ulike ingredienser og så videre.
Gjestene tar ofte med seg noe de har bakt til språkkafeen. Det kan være sjokolade eller annen snacks.
I dag har Sølvi May laget lapper til de frivillige og gjestene. Mange ganger kommer også gjestene med godbiter til bordet.
– At mange av gjestene har med seg noe, er imponerende og rører meg virkelig. Til tross for at de ofte lever under knappe økonomiske forhold, har de likevel noe å gi bort, sier hun.
Møtet med “bonusdatteren”
Sølvi May har en allsidig yrkeskarriere bak seg. Hun er utdannet lærer og terapeut og undervist ved Akershus Røde Kors’ lederutviklingsprogram. Hun har holdt kurs og ledet leksehjelpen i Ski.
Men ett møte gjorde dypere inntrykk på henne enn noe annet. Det skulle komme til å påvirke valgene hun tok i tiden etterpå. Det var som flyktningguide i 2011 for en ung, afghansk dame på alder med hennes egen datter.
– Vi fikk umiddelbart en sterk kontakt. Hun kaller meg “mamma”, og jeg ser på henne som min bonusdatter. Hun fortalte meg en gang at hun ikke savnet mammaen sin så mye når hun hadde meg. Det var veldig rørende å høre.
Sølvi May valgte kun å være flyktningguide for henne, men en dag ble hun stilt et spørsmål.
– Hun spurte om jeg kunne begynne på skolen hennes som lærer, og jeg meldte meg som vikar. Jeg tilbrakte de siste fem årene av min yrkeskarriere ved voksenopplæringen i Ski. Der underviste jeg flerkulturelle elever. Og det var utrolig gøy.
Språkkafeen var et naturlig sted å fortsette for Sølvi May.
– Jeg synes dette er så interessant og spennende å jobbe med. Jeg lærer utrolig mye. Det er virkelig verdens beste medisin mot fremmedfrykt.
Et trygt sted
Viktoziia Pzosianiuk er i dag gjest på språkkafeen. Ukraineren kom til Norge med familien sin i fjor. Etter flere midlertidige oppholdssteder, fikk de til slutt fast bopel i Nordre Follo kommune i mai. Da startet hun også på introduksjonsprogrammet.
I Ukraina jobbet hun som journalist. Hun er usikker på om det er realistisk å fortsette i samme yrke i Norge. Først og fremst fokuserer Viktoziia på å lære språket, og på språkkafeen får hun verdifull hjelp.
– Språkkafeen er et veldig fint sted for å lære språket. Jeg trenger mye trening, så jeg synes dette er et flott tilbud. Jeg øver på å skrive og lese, men det norske språket er vanskelig. Derfor må jeg øve masse, sier Viktoziia med et smil.
Viktoziia setter seg ved bord nummer to. Det ligger ganske så midt i rommet. Selv om deler av intervjuet med BY Follo ble gjort på engelsk, fortelles det fra frivillige at her skal det snakkes norsk. Naturligvis.
– Imponerende mange som er helt ferske i kommunen, kommer likevel hit. Jeg synes det er så modig, sier Sølvi May.
– Det jeg virkelig kjenner på etter alle disse årene, er at vi alle er mennesker med stort sett de samme behovene. Vi ønsker i grunnen det samme. At noen har vært nødt til å forlate alt de vet om og kjenner, er veldig til ettertanke. Måten de stabler et nytt liv på bena, imponerer meg virkelig.
Man får et veldig rikt liv av å være med på dette. Jeg føler meg så full av energi når jeg drar fra språkkafeen. Selv om jeg noen dager tenker at jeg kunne ha ligget på sofaen i stedet. Det er så mye glede her.
Språkkafeen finner sted hver 14. dag på Røde Kors-huset. Neste møte er 18. september.
