Håøya

Seks måtte dø. De glemte henrettelsene på Håøya

Tekst: Ingar Thon

Det var i grålysningen 2. november 1941. En båt la ut fra havna i Oslo. Om bord var seks menn i lenker, bevoktet av tyske soldater. Den yngste fangen var 23 år gammel. Den eldste 31 år. Målet var Håøya utenfor Drøbak. Der ventet døden på de seks.

I dag er Håøya en av de idylliske øyperlene i Oslofjorden. Men øya skjuler en mørk fortid. Under okkupasjonen 1940-1945 ble til sammen 12 motstandsfolk henrettet i største hemmelighet. Håøya ble valgt fordi den var utilgjengelig. Der fantes ingen vitner. Nordenden av øya ble kjent som «Dødens strand.»

I dag minner bare en plakett om fortiden. Øverst står «Til minne om.» Deretter 12 navn. Nederst står ganske enkelt: «De falt i kampen for friheten.» Øverst på listen over dem som møtte døden for snart 83 år siden står: Karl Eugen Engen, Askim. 6.1.1911 – 2.11.1941.

Gutten som ville gifte seg

Karl Eugen Engen hadde reist til Svalbard på jakt etter arbeide. Kullgruvedriften gjorde det lett å finne jobb for en ung, eventyrlysten mann. Det tok ikke lang tid før Karl Eugen ble ansatt som  bygningsarbeider i Sveagruva – hovedbasen til gruveselskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Det var en spesiell grunn til at Karl Eugen hadde reist til Svalbard – han ville tjene penger så han kunne gifte seg med kjæresten Marie.

Mens Karl Eugen var på Svalbard, brøt 2. verdenskrig ut. 9. april 1940 seilte den tyske flåten anført av krysseren «Blücher» opp gjennom Drøbaksundet. Like forbi der Karl Eugen og fem andre skulle møte døden året etter.

9. april 1940 ble krysseren Blücher senket utenfor Drøbak. Verdenskrigen var kommet til Norge.

Blant gruvearbeiderne på Svalbard var det mange som ville kjempe mot de tyske okkupantene. Under ledelse av Karl Eugen begynte noen av dem å legge planer. De ville komme seg til England, eller Island. Øya var okkupert av de allierte og det fantes en norsk avdeling der. På Island ville karene fra Svalbard slutte seg til motstandskampen mot tyskerne. Men først trengte de et skip.

Norske frivillige feirer 17. mail på Island, 1942. Foto:Reidar Stray, Aust-Agder museum og arkiv.
Norske frivillige feirer 17. mai på Svalbard, 1942. Foto:Reidar Stray, Aust-Agder museum og arkiv.

En fortvilt seilas

25. mai 1941 seilte isbryteren DS Isbjørn fra Tromsø mot Svalbard. Oppdraget var å bryte isen for forsyningsskip som skulle komme fra Norge senere den sommeren. I Longyearbyen kom åtte menn om bord. De fortalte at de trengte skyss til Grønfjord. Den egentlige hensikten var en helt annen.

I rom sjø trakk de åtte frem våpen. De åtte var motstandsmenn ledet av Karl Eugen Engen. De beordret kapteinen å seile dem til Island. Et par av mannskapet sluttet seg til motstandsmennene. Kaptein Svendsen og resten av mannskapet nektet. De åtte kaprerne måtte klare seilasen på egen hånd.

Ingen av de åtte kunne manøvrere. De var gruvearbeidere, eller håndverkere, ikke sjømenn. Veien til Island gikk gjennom farlig farvann fullt av is. Det fantes ingen kart ombord for denne sjøveien. Situasjonen ble stadig mer alvorlig. Det blåste opp til storm, skipet sprang lekk og lensepumpen var ødelagt. Snart begynte Isbjørn også å gå tom for kull.

Isbryteren D/S Isbjørn. Foto: Anders B. Wilse, Norsk maritimt museum.

2. juni forstod kaprerne at situasjonen var håpløs. De overga seg til kapteinen. De åtte ble avvæpnet og låst inne. Deretter seilte Isbjørn med de 10 fangene til Bjørnøya. Kaptein Svendsen tilkalte assistanse fra Tromsø. Derfra gikk skøyta «Sogningen» ut med seks politibetjenter om bord. De hadde meldt seg frivillige til oppdraget. De tok kommandoen over isbryteren og fangene og seilte tilbake til Tromsø.

I fiendens hender

I Tromsø ble motstandsfolkene overlatt til det tyske hemmelige politiet Gestapo. I flere uker ble de forhørt og torturert. Dommen mot de 10 var overaskende mild. Karl Eugene Engen ble ansett som leder av aksjonen. Han ble dømt til døden. De øvrige ble dømt til fengsel. En ble frifunnet.

Den tyske overkommandoen syntes også dommen var for mild. Det ble en ny rettsak i Oslo. Denne gang ledet av Den tyske marinens krigsdomstol. Nå ble straffen adskillig hardere. Seks ble dømt til døden ved skyting. De var:

29 år gamle Bjarne Sevald Langseth fra Salten, 25 år gamle Ernst Thor Hekkelstrand fra Ballangen, 25 år gamle Halvor Sverre Rødaas fra Oslo, 23 år gamle Johan Henry Olsen fra Laksefjord, 30 år gamle Karl Eugen Engen fra Askim, og 31 år gamle Sverre Helmersen fra Stange.

Mens de ventet på døden, skrev Karl Eugen et avskjedsbrev til kjæresten i Askim. De hadde ikke sett hverandre siden Karl Eugen reiste til Svalbard. Da var de fulle av håp og hadde fremtiden foran seg. Nå måtte Karl Eugen fortelle at de aldri mer ville se hverandre: «Min kjæreste lille Marie. Jeg hadde håpet at vi kunde ha fått levet et langt og lykkelig liv.»

10 skudd i grålysningen

Det hadde nettopp begynte å lysne av dag, da båten landet på Håøya. Fra Dragsundet ble de seks ført til retterstedet. Der stod eksekusjonspelotongen klar. 10 tyske soldater med hver sitt Mauser-gevær. Graven var allerede gravet.

En etter en ble fangene ført frem til kanten av gropen. Presten leste noen bibelord for hver fange. Så gikk kommandanten frem til den dødsdømte. Han tilbød ham bind foran øynene. Den siste som gikk frem til gropen var Karl Eugen Engen. Han takket nei til øyenbindet. Så lød ordren: «Fyr!»

I dag står et minnesmerke med 12 navn på Håøya. Det seks andre er motstandsmenn som ble henrettet året etter Karl Eugen og kameratene. Graven deres ble oppdaget like etter frigjøringen i 1945. Gravene til de seks fra Isbjørn har aldri blitt funnet.

6 Responses

  1. Det skjedde også dramatikk på Håøya etter frigjøringen. En frontkjemper forteller:” I mai 1945 ble jeg sammen med cirka 10 andre frontkjempere med lastebil kjørt til Drøbak og videre over til Oscarsborg, og over til “H”- øya av hjemmefronten i Frogn. (Det er slik han skriver Håøya!) Det ble sagt at nå skulle vi skytes, men først skulle vi grave våre egne graver med spader vi hadde hentet på borgen. På et gitt signal skulle vi angripe vaktene med spadene – slå dem ned – ta fra dem maskinpistolene og selge oss så dyrt som mulig. Tilfeldigvis overhørte jeg en samtale hvor det fremgikk at vi skulle grave opp noen lik etter en tysk henrettelse. Det gjorde vi, og bar dem ned til båten.
    Katastrofen ble unngått – hva kunne ikke ha hendt!”
    200 FRONTKJEMPERE FORTELLER. s. 230.

  2. Det var bla. en kjent nasist fra Ås som ble kommandert ut til Håøya for å grave opp lik. Har sett bilder av det. Hva han gjorde for å fortjene dette har jeg enda ikke funnet ut.

    1. Erling Sandberg fortalte bl.a. at han med pistol i ryggen, sammen med fire andre fanger ble tvunget til å bære halvt oppløste lik – uten noen beskyttelse – ved Rettsmedisinsk institutt. Levninger fra Trandumskogen. Han ble frikjent av Høyesterett.

  3. Er dere sikre på at fargebildet viser Håøya i Drøbaksundet, og ikke Håøya utenfor Tønsberg ?

    1. Det er helt korrekt som observante lesere har kommentert: Vi publiserte et bilde av Håøya i Færder. Nå skal den riktige Håøya være på plass.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *