Tekst og foto: Julie Rigvår
Å se alle elevene, var det viktigste for Jorun (81). Den strenge, men rettferdige Sofiemyr-læreren ønsket bare det beste for sine studenter.
Etter 40 år som lærer, deler Jorun Michelet minner fra skolehverdagen og de verdiene hun la vekt på i møte med elevene. Mange av verdiene tror hun er på retur i dagens skolesystem.
– En elev sa en gang til meg: “Jorun, du er streng, men rettferdig.” Det må jeg smile litt av, forteller 81-åringen i dag.
Joruns hus er plassert på en liten topp. Utsikten over Kolbotnvannet er vakker. Her har den tidligere skolelæreren og hennes mann bodd sammen siden 1970-tallet. Da startet hun i jobben ved Sofiemyr skole. Og her ble Jorun værende til hun gikk av med pensjon i 2006.
At hun skulle jobbe som lærer, var ingen selvfølge. Jorun søkte seg til lærerutdanningen i Bergen ettersom de også hadde undervisningsfag i musikk. Og da var Jorun solgt. For musikk, det elsket hun.
Etter det jobbet Jorun som musikk- og allmennlærer. Men viktigst av alt ble hun en lærer som ønsket det beste for sine elever.
Et klasserom på stell
I møte med elevene hadde hun et klare tanker om hvor hennes prioriteringer lå.
– Det viktigste for meg var å se alle. Ved å etablere en kontakt, skapte det nærhet mellom oss. Vi hadde det så fint sammen, smiler 81-åringen.
Et eksempel på omtanken hun hadde for elvene, kommer til uttrykk gjennom et av hennes minner. En gang fikk hun en komfyr. Den tok hun liksågodt inn i klasserommet. Der ble komfyren flittig brukt – på flere ulike og litt unike måter.
– Vi brukte plata til å lage mat. Det gjorde at vi kunne kose oss litt ekstra. Ofte var stekeovnen også på, fordi det alltid var noen sko som trengte å tørkes.
Ute møtte hun elever som lekte og plasket i sølepytter. Da Jorun spurte hva de gjorde, kunne de svare at de var på “badestranden”. Det var bare å stoppe leken med et smil, få elevene inn og henge opp tøy til tørk.
– Vi tørket faktisk joggesko i stekovnen – på svak varme, ler hun.
I tillegg til komfyren, ordnet hun en koselig sofakrok med sofabord. Der satt elevene gruppevis og nøt formiddagsmaten sin. Den bestemte læreren la imidlertid én betingelse: Det skulle være stille og rolig.
Pensjonisten synes ungene var flinke til å tilpasse seg.
– En elev sa at jeg var streng. Ja, svarte jeg. Fordi jeg har regler å følge, og det må dere også. Ellers kan vi ikke være her.
– Så det var ganske enkelt. Tonen var at hvis de fulgte mine regler, ville alt gå som på skinner. Og det gjorde det.
Mindre respekt for lærere
Jorun deler sine tanker om dagens skolesystem. Hun peker på mobbing som en av de største utfordringene skolene står overfor i dag.
– En del mobbing skaper store problemer, og det er vondt. Fra min tid i skolen tok vi grep, og det gjøres fortsatt. Men jeg tror dagens utfordring er grensesetting. Elevene respekterer ikke lærerne sli de gjorde før.
81-åringen reflekterer over egne erfaringer med elever som ble ansett som “vanskelige” og hvordan hun håndterte disse situasjonene.
– Hvis noe går galt, er det ikke personen det er noe galt med, men handlingen de har utført. Det er viktig å veilede dem tilbake på rett spor – ikke straffe dem, forklarer hun.
– Jeg opplevde også elever som var utfordrende. Da tok jeg dem til side og gjorde det klart at jeg ikke var sint, men at det hadde skjedd noe som var vondt og at vi trengte å finne en løsning. Det fikk vi som regel til.
Viktigst for Jorun var å skape en trygg base i klasserommet.
– Jeg la stor vekt på at elevene skulle respektere hverandre. Det dreide seg om å hjelpe, se og vise hensyn. Vi jobbet mye med å inkludere dem som falt utenfor.
Bøker over skjermer
Jorun er ikke helt overbevist om den utstrakte bruken av skjermer i dagens skole.
– Jeg skulle ønske at det ikke var så mye digitalt for elevene. Det har noe med selve leseopplevelsen å gjøre, forklarer hun.
For henne er det stor forskjell på å lese på en skjerm og å ha en bok i hendene.
– Hvis du sitter med en iPad, ser du bare det som er på skjermen. Du får ikke opplevelsen gjennom hendene og øynene på samme måte. Du opplever det ikke like sanselig. Alt ligger klart. Du kan bare trykke på en knapp, og det går inn i hodet på en annen måte når hendene dine jobber med det.
Hun trekker en parallell til egen mediebruk.
– Jeg leser heller en ordentlig avis enn å sitte på iPad. Og det samme opplever ungene. Når du får noe fysisk i hendene, kan du bla fram og tilbake. Det blir lettere å holde oversikten.
Et rikt minnearkiv
Jorun viser fram et fotoalbum fra sin tid som lærer. Det inneholder glimt av skolefotografier, bursdagsfeiringer, hyggestunder og diverse øyeblikk som er fanget på kamera opp igjennom årene.
– Det er mye her som jeg gleder meg over. Vi hadde det så fint.
Selv om musikkundervisningen skled ut med årene, var det alltid noe hygge involvert med musikk i klasserommet. Spesielt rundt adventstider.
– Jeg hadde med meg et eldgammelt piano som sto i huset vårt, men det fikk jeg fraktet til klasserommet. Vi sang en del, spesielt i jula. Da hadde vi adventsstund hver dag og sang julesanger, minnes hun.
– Hvordan ser du tilbake på din karriere?
– Jeg kaller det ingen karriere, men det er et liv. Du er i kontakt med mennesker. De er forskjellige. Kunsten er å innrette seg alle de forskjellige individene. Både barn og foreldre. Det har ikke alltid vært lett, men var absolutt verdt det, slår Jorun Michelet fast.
