Petter fra Drøbak ga aldri opp drømmebilen

Tekst: Per Sibe

I 1969 kom Petter Høien hjem fra sjøen og bestemte seg for å bygge drømmebilen: En 1956 Chevrolet two-ten. Nå er bilen restaurert igjen. For annen gang.

Petter nyter dagene som pensjonist på tiende året. Ikke noe hemmer ham. Alltid i gang med et eller annet prosjekt. Gjerne flere om gangen, og ofte er de relatert til noe med motor. Men til forskjell fra mange andre, fullfører Petter prosjektene sine – og han er nøye underveis.

Allerede som 15 åring dro Petter til sjøs. Der ble han i flere år.

– Det tar jo fort litt tid å seile jorda rundt seks ganger, sier Petter med et smil.

Interessen for kjøretøy generelt og amerikanske biler spesielt, har fulgt ham fra barnsben av. Hjemme i garasjen på Bøler i Oslo sto en gammel Ford. Noe av hyra gikk til deler, som ble montert på bilden da Petter var hjemom og hadde fri fra båten.

Byttet bort sjømannslivet

Sjømannsyrket drev han med til kalenderen viste 1969. Det ble det kone, to sønner og hus i Drøbak.

Og drømmebil.

Petter kom over et en 1956 Chevrolet. Dog i usedvanlig dårlig stand, men prisen passet en fersk fars lommebok perfekt. For 50 kroner skiftet prosjektet eier, og Petter gikk i gang med restaureringen.

Tiden går når du skal bygge opp en bil fra bunnen av. Bilen skulle bygges, minst til samme stand som da den var ny. For Petter betød det at her skulle det ikke brukes etterfabrikkerte deler.

Delejakten var i gang.

Petter hadde bygd seg opp bra med kontakter i det norske amcar-miljøet. Men også over store deler av verden hadde han fått kontakt med bilkyndige fra tiden han var til sjøs.

Dette var jo før internettets tid, så alt tok veldig mye lengere tid enn det ville gjort i dag.

– Det ble mye brev og telefonsamtaler i de årene, mimrer Petter.

I tillegg var han jo far til to unge sønner, De skulle følges opp med fritidsaktiviteter og alt annet som det å være forelder innebærer. Full biloppretterjobb tok også mye av tiden.

– Av en eller annen grunn ble begge gutta også tidlig interessert i motor og fart, humrer Petter.

Litt over gjennomsnittlig mye av fritidsysler handlet nok om motorsport. Etter hvert som deler ankom og tiden tillot det, forsvant Petter og gutta ut i garasjen for å skru. Det var som kvalitetstid å regne, ifølge Petter.

Endelig fornøyd

Det tok mange år, men endelig kom dagen da Petter sa seg fornøyd. Bilen var blitt plukket helt fra hverandre og satt sammen igjen. Hver minste del var kontrollert, om nødvendig reparert, byttet ut eller forbedret. Petter er, som tidligere nevnt, veldig nøye. Pirkearbeid tar mye tid, må vite.

Men den som venter på noe godt, venter er forgjeves. En vakker solskinnsdag ble portene på garasjen åpnet. Lyden fra en V8-motor fylte øregangene, og ut rullet et smykke av en bil. Gleden var til å ta og føle på.

Endelig skulle han få igjen for alle de timene som var lagt ned i bilen.

– Det ble en del småturer den sommeren, forteller Petter. En flott ferietur til Tyskland med familien ble det også. Bilen hadde ikke et eneste feilslag, og alle hjerter gledet seg.

Katastrofen inntreffer

Hvor lenge var Adam i paradis eller Petter bak rattet i drømmebilen? Ikke så lenge – dessverre.

Den eldste sønnen hans hadde nå fått førerkort. En dag med dårlig tid, spurte sønnen pent om å få låne Chevrolet-en til skolen. Petter er ikke den som er kjent for si nei, så bilnøkler og formaninger ble overlevert poden.

Øyeblikk senere hørtes lyden fra den store motoren som forlot gårdsplassen.

Lite ante Petter da at det skulle gå lang tid før han fikk høre brummingen fra den motoren igjen.

På vei til skolen, var det en annen sjåfør som så en sykelist hun trodde var i ferd med å krysse veien. Bremsepedal ble klemt inn, med det resultat at Petters drømmebil ikke klarte å stoppe tidsnok.

Til all lykke gikk det bra med alle som befant seg i bilene.

Men drømmebilen gikk det ikke bra med. Vi snakker om ny, full restaurering for å få den tilbake til den stand den var i før smellen.

Et tungt slag for Petter, selvfølgelig. Heldigvis er han ikke den som gir opp. Men akkurat da orket ikke Petter å ta tak i det. Han måtte ha en pause.

Så bilen ble fraktet hjem, pakket inn og overlatt til seg selv. På ubestemt tid.

Petter bygde båt i pausen

Men, Petter måtte jo ha noe fylle dagene med. Han kjente at han savnet livet på sjøen, og tross alt bodde han i Drøbak. To gode grunner til at han jo alltids kunne bygge seg en båt.

Og da tenkte han ikke på en jolle akkurat. Nei, det måtte bli en Collin Archer-skøyte. Og den måtte bygges fra skratch.

Nye år kom og gikk. Lyset sto mye på i båthallen i denne perioden. Litt bil og motorsykkelhobby ble det satt av tid til, men mest båt.

Også jobb da.

– Den ble 33 fot, sier Petter, som anslår vekten til mellom 12 og 13 tonn.

Men til slutt kom dagen da folk langs Oslofjordens bredder kunne observere en Collin Archer-skøyte for fulle seil nedover fjorden. Med en meget fornøyd og lykkelig kaptein ved roret.

Pensjonist og nytt håp

Etter ytterligere noen år og mange fine turer med både båt, motorsykler og biler, valgte Petter å pensjonere seg. Sønnene hadde flyttet ut og stiftet egne familier. Den uheldige sjåføren hadde sågar slått seg ned med familie i Florida.

På tide å få orden på drømmebilen igjen, tenkte Petter optimistisk. Nå hadde han plutselig litt for mye tid og den beste kontakten på bil han kunne tenke seg i Florida.

Poden fikk beskjed om at far kom over Atlanteren for å tilbringe tid med barnebarna og jobbe som pool boy for familien.

Og han kom til å bli en stund.

Og sånn ble det. Det ble noen vintre i USA, hvor han samlet sammen deler til Chevrolet-en. Mange delmarkeder ble besøkt, og noen fine skatter ble funnet.

Petter hadde vel ikke hvert Petter om han ikke hjalp junior med å bygge en 1934 Ford Hot Rod da han først var over der.

Tilbake i Norge gikk tiden med til å jobbe videre med drømmebilen .

I år fylte Petter 76 år, og for noen uker siden rullet drømmebilen ut av garasjen igjen.

For første gang på 30 år.

Minst like fin som den var da den rullet ut fra samlebåndet i 1956.