Anette Marie Hansen lå og sov da hun ble vekket av bråket. Hun trodde først det var torden, som var merkelig. Det var begynnelsen av april 1940 og for tidlig for tordenvær.
Snøen hadde ikke gått ennå, og det drev fortsatt isflak i Drøbaksfjorden. Det kunne Marie se fra huset i Gylte. Det lå høyt og fritt i en åsside noen kilometer nord for Drøbak sentrum.
Derfra så hun også rett over til Oscarsborg og festningen. I den retningen kom drønnene kom fra. Marie syntes også hun så lysglimt på himmelen. Hun sto opp fra sengen og gikk mot kjøkkenet. Hva var det som foregikk der ute i Drøbakssundet? I soverommet bak henne sov fortsatt barna.
12 år gamle Rigmor og tre år eldre Odd skulle aldri mer se moren i live.
Skyter med skarpt
De kalte det Operasjon Weserübung; den tyske invasjonen av Danmark og Norge 9. april 1940. Tyskerne ville råde over de isfrie havnene i Norge som baser for både ubåter og slagskip. De ville også sikre malmtransporten fra Sverige via Narvik.
Danmark overga seg etter bare noen timer. De innså det nytteløse å kjempe mot verdens sterkeste militærmakt. De fleste danske styrkene hadde allerede overgitt seg da den tyske invasjonsflåten, ledet av krysseren Blücher, stevnet opp Oslofjorden i grålysningen. Håpet var å innta hovedstaden før konge og regjering lyktes å flykte.
Tyskerne ventet ikke særlig motstand. Etterretningen hadde meddelt at det bare fantes ett forsvarsverk av betydning i Oslofjorden: Oscarsborg i Drøbaksundet. Skytset der var avleggs og mannskapet uerfarent. Men tyskerne forregnet seg.
Oberst Birger Eriksen på Oscarsborg ga ordre om at “Visst fanden skal det skytes med skarpt.” De gamle Kruppkanonene Aron og Moses fyrte løs. Begge traff Blücher. Nå spilte også kanonene opp fra Kopås og Husvik batterier.
I stedet for en triumfferd for den uovervinnelige tyske marinen, ble det en spissrotgang opp Oslofjorden.
Dødsseilasen
Fra Oscarsborg så fenrik Lars Gjerberg den dødsdømte Blücher seile videre mens ilden spredte seg. Skipet var «et flytende helvete av branner, munningsflammer, røyk og eksplosjoner.»
Fra land hørte nordmennene skrik fra mennene på Blücher. De klarte ikke å synes synd på dem: “Vi tenkte på dem som angripere. Vi hadde ikke bedt dem om å komme.”
Blücher aktet likevel ikke å gi seg uten kamp. Norske soldater hørte de tyske mannskapene bryte ut i sang: “Deutschland, Deutschland über alles, über alles in der Welt.” Kanonmannskapene på Blücher gjorde seg klar til å besvare ilden.
Akkurat i det øyeblikket gikk Anette Marie Hansen bort til vinduet på kjøkkenet for å se hva alt bråket var.
Krigen kommer
I huset på Gylte hørte barna Odd og Rigmor lyden av glass som ble knust, tre som splintret og noe tungt som traff gulvet. De løp ut på kjøkkenet. Det var det helt mørkt. Odd famlet seg frem til lysbryteren. Der – mellom kjøkkenbordet og veggen, omgitt av glasskår, tresplinter og blod – lå moren.
“Mor, Mor!” ropte de to hysterisk. Intet svar. De forsøkte å trekke moren med seg, men hun var for tung.
Barna løp ut av huset, bort mot der onkelen bodde. Usammenhengende og hikstende forklarte søsknene hva de hadde sett.
“Det har skjedd noe med mor. Dere må komme!” De voksne forsto at alt håp var ute for Marie. De ba barna løpe tilbake og hente noen klær.
Krigen var kommet til Norge. De måtte flykte.
Nede på stranden ventet en håndfull familier på båtene som skulle føre dem til sikkerheten. I hvert fall for en stund. De ante ikke at slaget i Drøbakssundet var starten på fem år med okkupasjon.
Landet okkupert
Noen timer senere var Slaget om Drøbakssundet over. Motstanden fra Blücher hadde vart i bare noen minutter. Så fikk hun nådestøtet av torpedobatteriet på Oscarsborg.
Men det var lenge nok til å drepe Anette Marie Hansen. Hun var trolig den første sivile som døde under den annen verdenskrig i Norge.
Blücher hadde gått til bunns sammen med anslagsvis 1.000 tyske matroser og soldater. Men allerede senere samme dag marsjerte tyske soldater opp Karl Johans gate og forbi Stortinget.
Slaget i Drøbakssundet hadde likevel ikke vært forgjeves. Tyskerne ble stanset lenge nok til at konge og regjering klarte å flykte. De neste fem årene skulle de lede motstandskampen fra utlandet.
“Skjebnens veier er uransakelige”
Anette Marie Hansen ble begravet i Frogn kapell 16. april 1940. I dødsannonsen sto bare at hun “døde fra oss plutselig.» Den var undertegnet mannen Karl og barna Odd og Rigmor.
Noen dager etter Maries begravelse publiserte Akershus Amtstidende en notis om de første falne i Follo. Og om hvor tilfeldig – og urettferdig – krigen kan ramme:
“Her fra Drøbak har man et par eksempler på at skjebnens veier er uransakelige. Oscarsborg blev dynget ned med granater og flybomber. Men heldigvis ikke et menneske på festningen mistet livet. Derimot blev en frue drept av granatsplinter i et lite hus langt borte i Gylte. En ung pike fra Holmestrand mistet livet idet hun flyktet opp i åsen bak sitt arbeidssted Reenskaug hotell. En eldre pensjonist i Bjergene i Øst døde av slag som følge av sjokk da kanonene begynte å tordne. Skjebnenes veier er uransakelige.»
Det var Anette Marie Hansens eneste ettermæle.
