Tekst: Ingar Thon
Fra vinduet ble 15-årige Karen hjelpeløst vitne til hvordan motstandsmennene gikk rett i nazistenes dødsfelle.
Krigen hadde vart i fire år, og folk på Nesodden merket den stadig bedre. Ved Varden hadde tyskerne et luftvernbatteri. Ettersom krigslykken vendte seg mot tyskerne, var det stadig oftere alarmer, utrykninger og øvelser.
Denne dagen var likevel annerledes, følte Karen Beate Grøstad. Hun var 15 år sommeren 1944. Det virket som krigen hadde kommet til Flaskebekk på alvor. Denne tirsdagen kikket Karen ut av vinduet, og det vrimlet av tyske soldater.
“Tyske soldater lå bak hver stabbestein langs veien,” husket hun. “Og bak alle ripsbuskene i hagen vår.”
Okkupantene omringet et av nabohusene. Der bodde tre unge turister fra Oslo. Og nå kastet Karen et blikk ned mot stranden. Der kom de tre mennene gående.
De var på vei rett inn i nazistenes dødsfelle.
Tre uvanlige turister
Folk på Flaskebekk kalte stedet Gammeltorpet. Et hus i Vardeveien som ofte ble leid ut til badegjester fra Oslo om sommeren.
Denne sommeren bodde tre unge menn på torpet. De hadde kommet fra Oslo i juni. Naboene trodde kanskje det var studenter som leste til eksamen.
Da de kom, hadde de med seg noen store kasser som så tunge ut. Siden hadde naboene ikke sett stort til dem. De var sjelden ute, ikke en gang på badestranden. Til tross for at været hadde vært bra med over 20 grader i vannet.
De tre mennene var brødrene Ivar William og Tell Christian Wagle samt kameraten Leif Kyrre Karlsen. De var langt fra noen vanlige turister – de var motstandsmenn.
På turen ut hadde noen tyske soldater hjulpet dem med å lempe den tunge bagasjen over på Nesoddbåten. Tyskerne ante ikke at bagasjen inneholdt radioutstyr og våpen. Det var ikke første gang de tre hadde levd farlig.
Mannen de leide Gammeltorpet av, var den nazivennlige presten Devold. De tre motstandsmennene var alltid forberedt på kamp. De hadde pistoler, maskinpistoler og håndgranater. Snart skulle de komme til å trenge dem.
Kodenavn “Corncrake”
Basen hadde kodenavn Corncrake eller Åkerrikse. Britene likte å bruke fugler som kodenavn. Dette var en såkalt UK-sender – eller en sender som hadde kontakt med den norske eksilregjeringen i London. Statsminister Johan Nygaardsvold og kong Haakon 7. hadde forlatt Norge i juni 1940. Siden da hadde de ledet motstandskampen fra London.
Gammeltorpet var en bra observasjonspost. Tyskerne hadde et luftvernbatteri ikke langt unna – på Varden. De tre mennene hadde god utsikt over Oslofjorden og skipstrafikken.
I ukene de hadde arbeidet på Nesodden, hadde karene sendt 160 meldinger til London. Leif Kyrre Karlsen var telegrafisten. Han hadde fått opplæring i bruk av radioen og koder av en kar fra Kompani Linge.
Trioen visste ikke at noen allerede var på sporet av dem.
Gestapos blodhund
Mannen motstandsbevegelsen kalte “Gestapos blodhund,” var Siegfried Wolfgang Fehmer. Gestapo-toppen i Oslo kunne vært hentet fra en nazistisk propagandaplakat.
Kona til motstandsmannen Max Manus, Tikken, beskrev en gang Fehmer som “usedvanlig kjekk med høye kinnben, lyst hår og de vidunderligste blå øyne.”
Dem som forhørte kontraspionasjesjefen etter krigen, beskrev ham også som språkmektig og meget intelligent. Fehmer var en glødende nazist. Alt dette gjorde ham til et av nazistenes farligste våpen i Norge. Han tilhørte nazistenes overvåkningspoliti.
Selv om den utdannede juristen var underlagt generalmajor Wilhelm Rediess, var Fehmer mannen mange motstandsfolk fryktet aller mest.
De siste ukene hadde Fehmer hatt et spesielt irritasjonsmoment: Nazistene hadde fått nyss om en illegal radiosender som var i kontakt med England. I flere uker hadde tyske peilestasjoner jaktet på senderen.
4. juli fikk Fehmer endelig meldingen han ventet på: Senderen var oppsporet. Den befant seg på Nesodden, nærmere bestemt på Flaskebekk. Et sted de kalte Gammeltorpet.
Det var ikke peilesenderen, men en tyster som hadde avslørt stedet.
Fehmer spente pistolbeltet om livet. Deretter grep han telefonen og beordret utrykning. Snart var ti gestaposoldater på vei mot Nesodden. Der ute fikk de selskap av 80 tyske soldater fra leiren ved Varden. De satte kursen mot Gammeltorpet.
Dit var Ivar, Tell og Leif akkurat på vei hjem.
Den siste sendingen
Klokka var 18 om ettermiddagen. På Gammeltorpet hadde Leif nettopp satt i gang den daglige sendingen til London. Da hamret det på kjellerdøren.
En stemme ropte: “Overgi dere!”
Stemmen tilhørte Siegfried Wolfgang Fehmer. De tre hadde ingen planer om å følge ordren.
Da Fehmer forsøkte å trenge seg opp kjellertrappen, ble han i stedet møtt av pistolskudd. Fehmer ble truffet i hodet og ramlet tilbake ned trappen.
Gestapistene trakk seg kjapt tilbake og ut av kjelleren. I stedet la de seg i dekning i buskene rundt huset. De var nærmere 100 mot tre.
Det kunne bare ende på én måte.
Motstandstrioen i Gammeltorpet aktet likevel ikke gi seg uten kamp. De besvarte ilden fra tyskerne med skudd og håndgranater. Fehmers nestkommanderende, Stehr, ble truffet av 13 skudd og drept. To andre gestapofolk ble alvorlig såret av håndgranater.
Fehmer ble alvorlig skadet på nytt, denne gang av granatsplinter.
Sprengte seg selv
Motstandsmennene forsto at situasjonen var håpløs. Likevel gjorde de et siste forsøk på å bryte ut av dødsfellen.
Trioen styrtet ut av huset og satte på sprang oppover Vardeveien mot Flaskebekkveien. De løp i sikksakk mens kulene hvinet rundt dem.
Leif ble truffet og falt til bakken. Han klarte likevel å kaste en håndgranat mot de tyske soldatene. En av tyskerne kastet den tilbake, ifølge noen. Andre sier at Leif sprengte seg selv i luften for ikke å falle i fiendens hender.
Ivar og Tell Christian løp videre og nådde nesten Flaskebekkveien. Tyske soldater åpnet ild med maskinpistoler. Ivar døde på stedet. Tell Christian ble hardt skadd.
Tyskerne tok den så vidt levende broren med til Varden for å forhøre ham. Tell Christian døde to timer senere – uten å ha sagt et ord til tyskerne.
