Da Ingierstrand åpnet i 1933, var det blant Europas mest moderne badeanlegg. Funkisarkitektur, stupetårn, restaurant og sjøfly gjorde stedet til et trekkplaster for titusenvis av badegjester.
Samtidig var bademoten midt i en revolusjon. Fra tunge ullplagg og badesko gikk utviklingen mot lettere badedrakter – og senere bikinien som skulle forandre strandlivet for alltid.
Det er få steder som vekker så mange sommerminner som Ingierstrand.
På varme dager fylles fortsatt svabergene av badegjester, barn løper mellom gresslettene, ungdom klatrer opp i det ikoniske stupetårnet, og Oslofjorden glitrer slik den har gjort i generasjoner.
Men Ingierstrand er mer enn en badeplass. Det er et levende stykke kulturhistorie.
Et badeanlegg for fremtiden
Da familien Ingier lot arkitektene Eyvind Moestue og Ole Lind Schistad tegne det nye badeanlegget på Svartskog, var ambisjonene høye.
Ingierstrand skulle bli noe helt annet enn de enkle badeplassene folk var vant til.
Anlegget åpnet i 1933, restauranten året etter, og ble raskt omtalt som «fjordens Frognerseter». Her fikk badegjestene restaurant, 700 garderober, stupetårn, rutsjebane og parkeringsplass til 150 biler – luksus etter datidens målestokk.
Da badedraktene ble kortere
Samtidig som funkisarkitekturen gjorde sitt inntog, var også bademoten i ferd med å forandre seg.
Bare noen tiår tidligere hadde kvinner badet i tunge ullkjoler med strømper, badesko og badehette. Nakne knær var utenkelige, og badelivet handlet nesten like mye om sømmelighet som om å nyte sommeren.
På 1920-tallet begynte alt å endre seg.
Badedraktene ble kortere, lettere og langt mer praktiske. Nakne legger ble gradvis akseptert, og kvinner kunne endelig bevege seg friere i vannet. Soling gikk fra å være noe mange unngikk til å bli et symbol på ferie og fritid.
Det var denne nye bademoten de første gjestene tok med seg til Ingierstrand.
En folkefest ved fjorden
Ingierstrand ble raskt et av hovedstadens mest populære utfartsmål.
I storhetstiden kom over 100.000 betalende gjester hvert år. Folk badet fra sandstrand og svaberg, hoppet fra stupetårnet, danset på restauranten eller nøt is og brus i kiosken.
For de ekstra eventyrlystne fantes det til og med en helt spesiell attraksjon.
Fra sjøflyhavnen ved Ingierstrand kunne besøkende bli med Widerøes sjøfly på sightseeing over Oslofjorden – en opplevelse få andre badeplasser kunne tilby.
Da radium var moderne
Historien har også noen kuriøse kapitler.
På Ingierstrand kunne badegjestene drikke vann fra den såkalte Radiumkilden, som ble markedsført som helsebringende.
På begynnelsen av 1900-tallet trodde mange at naturlig radioaktivitet hadde positiv effekt på helsen. I dag vet vi at dette var en misforståelse, men den gangen var radium et moderne vidundermiddel som trakk nysgjerrige besøkende.
Bikinien skapte overskrifter
Da andre verdenskrig var over, fortsatte utviklingen – også på stranden.
I 1946 lanserte den franske designeren Louis Réard verdens første bikini.
Reaksjonene var sterke.
Flere land forbød plagget, og enkelte strender nektet kvinner adgang dersom de møtte opp i det som den gangen ble oppfattet som altfor avslørende badetøy.
Det som en gang skapte skandale, er i dag blant verdens vanligste badeklær.
Oslo sikret badeparadiset
I 1936 kjøpte Oslo kommune hele området av familien Ingier.
Kjøpet omfattet rundt 2.700 mål og hele 5,5 kilometer strandlinje. Målet var å sikre hovedstadens innbyggere tilgang til sjø og friluftsliv – en beslutning som har kommet utallige generasjoner til gode.
Restauranten og badeanlegget regnes i dag som et av Norges viktigste funkisanlegg. I 1961 mottok anlegget en internasjonal arkitekturpris, og i 2012 ble det fredet av Riksantikvaren.
Sommeren ser annerledes ut
Mye har forandret seg siden de første badegjestene kom hit.
Der kvinnene en gang badet i flere kilo våt ull, kan dagens badegjester velge mellom bikini, badedrakt, badeshorts og UV-klær. Nakne føtter på svabergene er blitt en selvfølge, og dagens strandliv handler først og fremst om trivsel, frihet og fellesskap.
Likevel er det noe som er akkurat som før.
Latteren fra stupetårnet, lukten av saltvann og solen som varmer svabergene.
Og følelsen av at sommeren egentlig begynner idet man legger håndkleet ut på Ingierstrand.