Tekst og foto: Julie Rigvår
Bryting og speiderbevegelsen var de vanligste fritidsaktivitetene for ungdom da Steinar (80) begynte som speideraspirant for snart 70 år siden.
Speiderlivet var en integrert del av lokalmiljøet på Kolbotn på 1950-tallet.
– Alle kameratene mine var i speideren den gangen. Fotball var ikke så vanlig her, så speideren var ofte den fritidsaktiviteten de unge gikk til, forteller Steinar Karlsrud til BY Follo.
Hans kjennskap til speiderhistorien strekker seg en mannsalder tilbake. I 1956 begynte Steinar som aspirant i speideren. Terrenget var ikke ukjent for ham ettersom både faren og onkelen var aktive i bevegelsen.
– Da jeg var 12 år, bygde jeg en kano som ble lagret nede ved Kolben. Den lakk som en sil, så vi øset og padlet om hverandre, ler Steinar.
– Jeg fikk tillatelse av min far til å bygge kanoen fordi jeg kunne svømme godt nok. Hvert år var jeg ute og padlet med den.
Og minner er det nok av.
– Jeg har vært med på mange leire, både innenlands og utenlands, og mye padling.
Historien i bilder
I 68 år har veteranen vært en del av speiderbevegelsen. Nå står en ny generasjon klar til å følge i hans fotspor – med selveste bestefar som speiderleder.
Karlsrud har samlet mange bilder gjennom årene. I boken “Follominner, årgang 2022,” har Steinar skrevet en artikkel om Kolbotn-speiderne. Her finnes et bredt utvalg av fotografier som er tatt av ham selv og hans far. Mange speiderbilder er det også fra tidligere speidere og Rovere.
Bildene inneholder minner fra en tid som strekker seg generasjoner tilbake.
– Det var en god tid, forteller Steinar.
Et bilde datert 1958 viser Falkepatruljen på kretsleir. Her med Steinar til høyre i bildet. I Follominner beskriver han morgenen på leirtur slik:
“Hver morgen var det hardt å komme seg ut av de varme soveposene. Troppslederen løp rundt og ristet i alle teltene. Han ropte at her var det ikke noe gamlehjem. Så var det ned til vannet, som holdt nesten minusgrader, for en kattevask. Etterpå var det obligatorisk morgengymnastikk og mat før felles oppstilling.”
Karlsrud erkjenner at han er opptatt av å bevare minnene fra den lokale speiderhistorien.
– Jeg samler informasjon i mine ringpermer og historiske bøker. I permene finner man materialer jeg har samlet selv samt protokoller og diverse.
Roverhytta Doggebu, som ligger mellom Fløysbonn og Taraldrud, ble bygget på dugnad tidlig på 1950-tallet og er et eksempel på dette. Steinars far var bygningsingeniør da hytta ble reist.
Steinar har levert over hundre bilder til biblioteket.
– Det er nok litt av historikeren i meg som er opptatt av å bevare disse materialene for neste generasjon, smiler Karlsrud.
En bestefar i speideren
Etter flere tiår som engasjert rover, annonserte Kretsnytt at Steinar sluttet som R/R-leder. Ikke lenge etterpå fikk han en telefon.
– Min datter hadde nettopp begynt i Oppegård speidergruppe, og de ringte for å spørre om jeg kunne bli med, forteller han.
Selv om Steinar hadde mye å gjøre, var det noe han ønsket å engasjere seg i.
– Jeg sa ja, og plutselig var jeg leder for Oppegård speidergruppa, ler han.
– Etterhvert sluttet døtrene mine, men jeg fortsatte mange år som leder i Oppegård. Så begynte etter hvert alle mine seks første barnebarn i Myrvoll Speidergruppe, og jeg ble småspeiderleder der.
Historien fortsatte denne høsten. Hans to barnebarn begynte i Myrvoll-speiderne.
– Jeg fulgte selvfølgelig etter, men det blir med noen begrensninger for en 80-åring, ler han.
Dette er stas for barnebarn og bestefar.
– De syns det er veldig gøy. Den ene ønsket seg stormkjøkken nå. De lærer å spikke med kniv, tenne bål samt lese kart og kompass. Det er toppers. Foreløpig er det alfa og omega.
Lærer selvstendighet
Karlsrud oppmuntrer flere til å melde seg inn i speiderbevegelsen.
– En av de store fordelene med speideren, er at de fleste legger fra seg mobiltelefonene. Det blir rett og slett ikke tid til å bruke dem når man er så aktiv ute i naturen.
– Det viktigste speideren lærer ut, er selvstendighet. Flott er det å se hvordan barna vokser i rollene sine.
Det er likevel én ting han savner fra sine tidligere speiderår.
– Vi sang mye mer før i tiden, smiler Steinar.
– Jeg husker fortsatt godt leirsangene – selv om jeg aldri egnet meg som forsanger.
Hør mer om tiden fra Kolbotnspeiderne på Kolben Kulturhus 29. oktober. Foredraget starter klokken 19. Det blir kanskje noen tilleggsbilder fra flere grupper hvis tiden strekker til.
