Tekst: Ingar Thon
Fangeskipet DS Donau er for lengst omgjort til skrapjern. Men deler av lasten etter norgeshistoriens mest beryktede skip ligger fortsatt tilgrodd på bunnen av Drøbaksundet.
Max Manus hadde aldri vært så redd. 16. januar 1945 så han ut over Amerikalinjens kai i Oslo. Det vrimlet av tyske soldater og vakter. Der – bak vaktposter, piggtrådsperringer og maskingeværstillinger – lå målet for aksjonen: Slaveskipet DS Donau.
Drøyt to år tidligere, i november 1942, hadde samme skip ligget ved Rådhuskaia. Om bord var 532 jødiske fanger. De var på vei til nazistenes dødsleirer.
Bare ni av dem skulle overleve.
Donau skulle får flere liv på samvittigheten. I løpet av krigen ble skipet brukt til transport av både norske motstandsfolk og politiske fanger samt sovjetiske krigsfanger. “Slaveskipet Donau ga oss ikke fred,” forklarte motstandsmannen Manus mange år senere.
I januar 1945 var alt snudd på hodet. Donau hadde en annen last. Krigen var i praksis tapt for nazistene, men de nektet å gi opp. Alt måtte settes inn for å forsvare det tyske hjemlandet.
Nå lå Donau fullastet med soldater og materiell. Det skulle til Tyskland og sluttkampen. Max Manus var fast bestemt på at lasten ikke skulle komme frem.
“Hilsen fra kong Haakon”
Max Manus og Roy Nilsen fra motstandsgruppen Kompani Linge var forkledt som arbeidere. For å avlede oppmerksomheten til vaktene ytterligere, lot Roy som han skled på isen. Tyskerne lo og hjalp Max Manus med å få Roy på bena. De støttet dem til og med gjennom porten.
De to sabotørene var inne.
Aksjonen var god forberedt. Under brygga lå en gummibåt med maskinpistoler, granater og ti limpetminer – tidsinnstilte miner som festes med magneter til skipssiden. De to sabotørene krøp ned i båten og padlet ut mot Donau. På den siste minen risset Linge-karene inn en hilsen:
“Med hilsen fra kong Haakon.”
Deretter festet de minene til skipsskroget. Så padlet de tilbake til land.
På kaia vinket de tyske soldatene til Donau, som etter forsinket avgang seilte ut Oslofjorden. Om bord var 1.500 soldater og matroser, 400 hester, lastebiler, motorsykler og andre forsyninger. Skipet var så fullt av soldater og materiell at det hadde slagside.
Nå var det bare for Max og Roy å vente.
På halvt hold
Dagen etter fikk Max Manus hørte hva som hadde skjedd. Minene hadde eksplodert allerede ved Drøbak. Kapteinen klarte å renne skipet på grunn ved Skiphelle. Mannskapet hadde reddet seg i land. Men skipet Donau skulle aldri seile mer.
Aksjonen var gjennomført uten at det hadde kostet menneskeliv.
– Jeg må si nu i dag at jeg er glad for at det gikk som det gikk, sa Max Manus mange år senere.
Etter mange år på halvt hold ved Skiphelle, ble Donau slept til Hamburg i 1952. Der ble det gamle fangeskipet hugget til skrapmetall. Skipsklokken til SS Donau ble reddet. Den henger den dag i dag i HL-senteret på Bygdøy. Alle andre rester er tapt.
Eller er de virkelig det?
Omgitt av historien
– Du vet aldri hva som venter deg første gang du dykker på et vrak. Det fantes ikke mange bilder av Donau, så vi visste ikke hva vi gikk til eller om vi ville finne noe, sier Fredrik Myhre.
Fredrik er marinbiolog og leder for Havavdelingen i Verdens Naturfond. Som mange andre dykkere, visste han at den offisielle versjonen om Donaus endelikt ikke helt stemmer. I dykkermiljøet er vrakgodset etter Donau utenfor Skiphelle godt kjent.
Nesten på dagen 70 år etter jødetransporten, dykket Fredrik Myhre og hans faste dykkerkompis Roger Carson for første gang ned på Skiphelle. Det var en klar novemberdag i 2012.
– En veldig spesiell følelse er det å svømme blant disse vrakgodsdelene. Du kjenner på ærefrykten når du svømmer rundt på et sted med en slik historie.
Fant flere biler
På omkring 17 meter møtte dykkerne de første vrakdelene.
– Det så ikke ut som en del av lasten. I stedet lignet det mer en mast som sto flere meter opp fra havbunnen. Masten sto nesten som et monument og var full av tarmsjøpunger, som er med på å rense vannet i området.
Dykkerne forsto at de var på riktig vei. De fortsatte nedover i dypet.
På 27 meter fant de to lastebiler. Det var de første av flere. Dykkerne fant også motorsykler og annen last. Dessuten et par store stålplater, som kunne stamme fra skipet. Mye av vrakgodset var fortsatt til dels godt bevart.
– Et par av bilene har fortsatt batteriene intakt. Du kan tydelige lese hva som står på dem. Bildekkene er også i nokså god forfatning.
Fredrik forteller at dykket på Donau satte spor.
– Du tenker også på det i etterkant. Når man først har vært der, blir man enda mer opptatt av skjebnen til skipet og menneskene ombord. Man har sett det med egne øyne og fått et inntrykk av hvordan vrakgodset endte sine dager. Da går tankene til hendelsene i 1945 og hvor dramatiske de fem årene var for landet vårt. Og ikke minst til dem som hadde det aller verst, nemlig jødene.
Nytt liv blant de døde
Som så ofte fant dykkerne sjødyr sittende fast i vrakgodset. Garn og fiskeredskaper som setter seg fast i vrakgods, er et stort problem for dyrelivet i Oslofjorden. Denne gangen fant dykkerne en hai i garnet. En svært uvanlig hai, skulle det vise seg.
Fredrik kuttet løs haien, men den ville ikke forlate dykkerne. Den fulgte etter lyset på lommelykten og ville bare ligge der lyset traff.
– Det virket som hun følte en trygghet med å være i det lyset som hadde befridd henne. Så jeg la meg rett over havbunnen med lyset. Da kunne hun ligge og hvile. Etter ti minutters tid svømte hun videre ut i nattemørket.
Etter at haien hadde forlatt dem, fant dykkerne en avskjedsgave fra haimoren: I garnet lå to små haiegg.
– Det hadde hun nok gjort i desperasjon fordi haien forsto at hun var fanget. Det var et siste forsøk på å gi livet videre.
Før dykkerne forlot gravplassen til Donau, festet de eggene på noe av vrakgodset.
– Forhåpentlig ville eggene utvikle seg til to små haier som ville få sitt første hjem ved Donau.
Kanskje kunne det oppstå nytt liv også i disse tragiske omgivelsene.
