Tekst og foto: Sturla Berg-Johansen
Han har bodd mange steder og hatt enda flere arbeidsplasser. Nå er Roger (52) bosatt i Son og designer negler på heltid.
Han har jobbet som skogsarbeider i Nesbyen, husbygger i Flå og drosjeeier i Lillestrøm. Så pendlet han fra Østlandet til Vestlandet hver tredje uke og reiste rundt med “Oriflame-damene” til småbygdene i Sogn og Fjordane.
52-årige Roger Michael Haaland kommer fra Førde og flyttet østover da han var 15 år gammel. Nå bor han i Son og kjører til Lillestrøm for å jobbe med negldesign.
Roger synes ikke det er så langt å kjøre for å komme seg til jobben. Han har tross alt pendlet til Vestlandet hver tredje uke i mange år. Førdianeren elsker jobben sin, men hva er det egentlig som driver ham?
Kjærligheten ble veivalget for karrieren
Det begynte egentlig i forelskelsens rus, forteller Roger når jeg spør ham hvordan det hele startet.
Kjæresten hans drev med negldesign, og han ble med på noen kurs sammen med henne.
– Det tar mange år å bli god på dette, sier han og gjentar at han elsker jobben sin.
– Er det jobben med neglene eller møtet med menneskene du gleder deg til når du skal på jobb?
– Menneskene. Jeg elsker å prate med folk. Alle har en historie. Det er artig å høre hva andre gjør, sier han.
– Og man får en litt spesiell kontakt med folk når man sitter og holder dem i hånda.
Multitasking på jobb
Roger jobber med neglene til Benthe Lysholm når jeg møter ham. Hun er veldig fornøyd med negldesigneren.
– Han er rask med selve arbeidet, sluttresultatet blir bra og ingen negler faller av.
Dessuten liker Benthe at Roger deler historier om seg selv. Da får hun tillit til ham og tør å fortelle mer om seg selv.
Roger forteller om en psykiater som sa at negledesignere er heldige ettersom de har noe å gjøre mens de prater med kunden. Da går praten lettere enn for eksempel med en psykiater, som sitter litt på avstand og gjør ingenting.
Det oppstår intet bånd mellom dem, liksom.
Liker å hjelpe
Roger møter de fleste med et stort smil og er akkurat så vennlig og imøtekommende som han pleier å være.
Jada, journalisten har møtt ham før. Flere ganger. Vi er nesten naboer. Og det er på grunn av disse møtene med ham som “nabo” at jeg bestemte meg for å ta en prat med Roger.
Vanligvis, når jeg ser ham, ligger han under en eller annen bil og “mekker”. Eller han snekrer for noen som har behov for et nytt gelender. Eller legger en liten platting for en nabo, en kjenning eller en slektning.
Han hjelper noen som trenger det.
– Hvorfor gjør du det, spør jeg ham.
– Jeg synes det er gøy å hjelpe folk. De blir glade. Og så liker jeg å se om jeg får til ting – om jeg kan lære noe nytt.
Et stort smil, masse humor og en god dose selvironi
Slik var det også da søsteren hans hadde problemer med Tesla-en. Hun trengte hjelp, og Roger trengte en ny utfordring.
Da jobben var gjort, la han ut følgende melding på Facebook: “Det er så enkelt å skifte stabilisatorstag på en Tesla at selv en negledesigner klarer det.”
I sitt første vel-møte som feltleder, tok han på seg den ene oppgaven etter den andre. Stillheten var nærmest øredøvende da han appellerte til frivillighet og dugnadsånd da forskjellige ting måtte ordnes til det beste for fellesskapet.
– Du må være forsiktig så ikke du sliter deg ut, da, Roger, sa en stemme i den lille forsamlingen.
– Det går fint – jeg har ADHD, jeg. Så det er ikke noe problem, svarte Roger.
Ikke akkurat gjennomsnitt
Mitt første møte med Roger skjedde med skrekkblandet fryd. Plutselig stakk et hode over gjerde vårt, som er på høyde med en gjennomsnittsmann. Et hode med et stort smil.
– Er det her det skal skjæres ned en tuja?
Skrekk fordi jeg skvatt så jeg holdt på å gjøre på meg. Fryd fordi jeg elsker mennesker som er litt gærne. Jeg så rett inn i to smørblide øyner som tilhører denne karen. Han er alt annet enn en gjennomsnittsmann.
Så kikket jeg opp på den nærmere seks meter høye tujaen ved siden av ham. Den sto rett utenfor hagen min. Jeg tenkte at det hadde vært deilig.
– Nei, det skal ikke skjæres ned noe her, sa jeg.
– Men det skal fylles på en del jord i denne gropa. Det er ikke så trygt for de minste barna her.
Roger lo godt. Han lo høyt av sin egen ankomst og antakelig enda høyere av min reaksjon. Så var det som han tok inn over seg det jeg hadde sagt om gropen og barna og sikkerheten. Han ble plutselig alvorlig:
– Det skal jeg ordne, sa han. Så snudde Roger seg og gikk.
To uker senere var gropen fylt og barnas sikkerhet ivaretatt.
