Tekst og foto: Kari Kløvstad
Mye av kreativiteten i skolen er blitt borte, mener Anne-Gunn Steen Røse (71). Men ifølge den tidligere lærerinnen ved Vevelstadåsen skole er dagens elever mer engasjert og nysgjerrige.
Anne-Gunn var lærer ved Vevelstadåsen skole i 34 år. Hun satt også i kommunestyret i Ski i 12 år. Den pensjonerte læreren er klar på at alt ikke var så mye bedre før. Likevel mener hun at en del av skolehverdagen er blir mer grå og kjedelig.
– Vevelstadåsen var en åpen skole med store avdelinger. Det var mye mer form, farge og kreativitet. Mye av undervisningen var temabasert, og vi hadde skuespill og mange store kunst- og håndverksprosjekter, forteller 71-åringen.
– Før jeg sluttet, fikk jeg lov å ha fjerdeklasse i sløyd. Det hadde de aldri hatt før, og de fikk prøve seg på å lage en skjærefjøl. Før tok elevene symaskinsertifikat, men nå fungerte ikke maskinene.
Anne-Gunn synes det er veldig trist at kunst og håndverk er blitt så teoretisk.
Mer moro nå
– Hva tenker du om bruken av iPad?
– Vi hadde aldri klart hjemmeundervisningen under korananedstengingen hvis elevene ikke hadde hatt iPad. Vi må lage reguleringer slik at iPad-en blir et godt skoleverktøy vi kan bruke til det faglige. I tillegg må vi ha bøker parallelt.
– Hva er den største forskjellen på elevene før og nå?
– Da jeg begynte, var de kanskje bedre til å innrette seg etter reglene. Men det er mer moro nå. Elevene er mer nysgjerrige, flinke til å debattere, og de henter raskt inn kunnskap. Det er gøy. Vanskeligst er det for barn som sliter med utfordringer og ikke har noen til å følge dem opp ordentlig.
– Er det noe du ikke savner fra tiden som lærer?
– Inspeksjoner i dårlig vær, kommer det litt muntert.
Engang lærer, alltid lærer
Anne-Gunn Steen Røse har aldri slitt med å finne ut hva hun skulle bli. Hun angret heller aldri på valget. Hun vokste opp som enebarn på et småbruk i Tjeldsund, på grensen mellom Nordland og Troms. Der begynte hun på Hol skole, som hadde rundt 30 elever.
– Jeg likte alt med skolen og syntes den var fantastisk, så jeg bestemte meg med en gang for å bli lærer. Mor syntes det var kjempegøy å hjelpe meg, og far likte å diskutere. Så dette fikk jeg med meg hjemmefra, sier Anne-Gunn.
Hun reiste ut og gikk fireårig lærerskole i Sogndal.
– Der var det et lite studentmiljø. Vi var alle i slutten av tenårene og vokste opp sammen.
Dette var på 1970-tallet. De politiske diskusjonene raste på alle kanter, og Anne-Gunn lot seg rive med. Valget sto mellom SV og KrF. Begge kjempet for de fattiges vilkår og bistand til verdens fattige.
EU og abortstriden ble noe av det avgjørende.
– Når det gjelder abortstriden, var jeg mer restriktiv da enn nå, sier KrF-eren.
Bommet med to dager
Den første jobben hennes var på Løddingen barneskole.
– Jeg var livredd, men da jeg kom inn i klasserommet, tenkte jeg: Dette skal være jobben min til jeg blir 67 år.
Nå har vi fasiten. Anne-Gunn bommet med to dager.
I Løddingen møtte Anne-Gunn sin kommende ektemann. Han var i det militære der, som så mange andre. Etter å ha bygget på med kristendom grunnfag og småskolepedagogikk, ble det et stopp i Oslo før familien etablerte seg i Ski.
Anne-Gunn valgte seg Vevelstadåsen skole. Det første hun måtte si til rektor, var at hun var gravid.
Stakk fram hodet som politiker
Mange i Ski husker Anne-Gunn som aktiv KrF-politiker. Hun satt i kommunestyret i 12 år og var varaordfører i fem av dem.
Engasjementet våknet for alvor da den yngste ikke fikk barnehageplass. Springbrettet inn i politikken ble som nestleder i barnehagenemnda.
– Jeg var vettskremt, men med stort engasjement, da jeg kom inn i kommunestyret. Jeg fikk råd om å lese alle papirene grundig. Det hjalp.
En av Anne-Gunns hjertesaker har vært å sørge for fine friområder og lekeplasser i Ski. Å få medhold i det, har vært enkelt. Men pengene har ikke sittet så løst.
Verre har det vært å kjempe for kommunale boliger til folk som sliter med rus og psykiatri. Da har det kokt av motstand i nabolagene.
– Hva mener du er viktig å kjempe for i dag?
– At barn og unge får optimale vilkår for å ha det bra. Dette gir store ringvirkninger, og hele familier får det bra også. Hindringen er at forebygging ikke er lovpålagt.
Du må møte folk
Tiltakslyst må være en av beskrivelsene som passer aller best på Anne-Gunn Steen Røse. Hun har veldig liten lyst til å ende opp alene foran en skjerm.
– Oppskriften for å ha det bra, er å være med i mange nok grupper. Ensomhet er samfunnsfiende nummer én. Den kan være knusende. Når du blir eldre, hjelper det ikke bare å ha forskjellige tekniske dingser for å klare seg lenge hjemme. Du må kunne møte folk og ha noen rundt deg, mener den pensjonerte læreren.
Selv har hun laget seg en timeplan der det skjer noe hver dag. Det hender at hun må justere kalenderen. En ny, liten jobb er kommet på plass. Anne-Gunn er vitnestøtte via Røde Kors i Follo og Nordre Østfold tingrett. Der er hun til hjelp og støtte for personer som skal inn å vitne.
Resten av tiden fordeler seg på trening, lesegruppen “Litt på kanten” med spesialpedagoger, bibelgruppe, kor, gågruppe, lærerpensjonistene, blåturgruppe, syklubben, KrF-møter, pensjonistakademiet, seniorkinoen – og ikke minst familiegruppa med mann, tre barn, svigerbarn og åtte barnebarn.
Mellom alt dette går ferden gjerne på tur langt ut i verden. Siste store stopp var Japan. I neste omgang frister Rwanda.
Greit med GPS
Anne-Gunn mener at en av hovedoppgavene hennes som pensjonist, er å holde seg i fysisk og mental form. I tillegg til andre aktiviteter, trener hun styrke og kondisjon og går så mange turer hun kan.
Under pandemien gikk hun med skritteller en avstand som tilsvarer tur-retur Tjeldsund. De omkring 2.900 kilometerne ble unnagjort i Ski og omegn. Et malekurs sto også på timeplanen for å lære noe helt nytt.
Framtiden er usikker for oss alle. Ifølge Anne-Gunn skal hun skrive en fremtidsfullmakt der det står:
– Sett på meg GPS og slipp meg ut.
